Desember 2009. Kulden snek seg inn under dyner og tepper. Kjøtt,  marg og blod ble kolde og harde av is og frost. Tog stoppet.

Alt stoppet.

Pressens blekk presset sykefraværs fryktelige fakta ut til et fastkjørt folk. Et folk sløvet av harde tider. Gnist og lyst var blåst ut av vinden fra Sibir.

Var det natur eller miljø? Arv eller oppvekst? Var det kroppen eller viljen som sviktet? Tomme pendlertog stoppet i spenning.

Ingen viste. Usikkerheten sende nye skjelvinger gjennom minimetropolens slitne borgere. Debatten var sykelig og symptomatisk.

2010. Hamsuns brev sendte Oslo 50 år bakover i tid. Frost, denne tilstanden du ikke rister av deg før du har fått bitemerker. I Kristiania trakk borgerne inn i trekkfulle leiligheter, tullet i ullskjerf og vanter. Det sendte Oslo 150 år bakover i tid.

Hver dag: Torshove – Karl Johan. Min overlevelseskamp. Ein gård på ein knaus der ingen kunne tru at noko kunne bu. Årets beste tog.

Byen ble aldri lik seg selv. Rolf var kommet. Desember 2009. Den siste datoen vi visste hvordan vi skulle uttale. Fremtiden var som frosset. Vi kan bare se bakover.

Når jeg sitter her og skriver dette, har det gått over tretti år. I dag er det den 18. januar 2009. Klokken er 19:49.

Jeg som skriver, ble født i desember.